Et storfeslakt som hentes fra reguleringslager tar det gjerne fem døgn å tine. Kvaliteten på kjøttet forringes i prosessen og utvalget av produkter som kjøttet kan benyttes til, reduseres.
Av Bjørn-Ole Juul-Hansen, adm. direktør i KLF
Mens reguleringslagrene for storfekjøtt hoper seg opp og pengene renner ut av storfebøndenes lommebøker, griper de/vi ansvarlige ikke muligheten for å få på plass kostnadsbesparende, kvalitetsforbedrende tiltak. Er det for lett å la ting skure og gå når det ikke gjelder ens egen lommebok?
I 2023 er det antatt at det vil ligge 6300 tonn storfekjøtt på reguleringslager, som er om lag sju prosent av en årsproduksjon. Av dette er det ca 1,2 millioner kilo som uansett aldri blir spist; det er bein, overskuddsfett etc. Årsaken til at det ligger der er at regelverket bare åpner for regulering av «helt slakt»; for storfe gjerne definert til slakt delt i fire. Storfebøndene betaler for frysing, lagerleie etc måned inn og måned ut også for bein før slaktet til slutt selges til redusert pris.
Et storfeslakt som hentes fra reguleringslager tar det gjerne fem døgn å tine. Kvaliteten på kjøttet forringes i prosessen og de produktslag som kjøttet kan benyttes til, reduseres. I år har vi opplevd frysefradrag på 17–40 prosent i forhold til normalpris, betalt av storfe-bøndene. I skogbrukssammenheng kalles dette at «verdier råtner på rot» – et begrep kjent for bønder flest. Samtidig er vi alle klar over at dersom kjøttet skjæres ned og utbeinet før innfrysing forblir kvalitet- og anvendelsesmulighetene til kjøttet bortimot uforandret. I tillegg blir volumet på frysa blir mindre. I stedet for «å fyre for kråka» synes vi altså at det er greit å bruke (luksusartikkelen) strøm på å holde minus 28 grader på hundrevis av tonn i månedsvis for at det deretter skal resirkuleres tilbake til naturen via Biosirk Norge AS.
Hva om markedsregulator får lov til å fryse i flere sorteringer/stykningsdeler? Nei! Når det åpnes for at markedsregulator kan fryse inn deler av dyret, og tilby markedet de andre delene, oppstår det en stor og uheldig konkurransevridning. De kan da være leveransedyktige på stykningsdeler, der konkurrentene må ta kostnader med å fryse inn resten av slaktet. Og i år har vi i neste omgang opplevd at markedsregulator har solgt storfe-sortering med 40 prosent prisavslag. Det gjør noe med markedet og verdien av lagervarene faller.
Løsningen synes likevel snublende enkel; hvorfor ikke fryse inn hele slaktet, med utbeinet og sortert, slik at det er mulig for kjøper å tine ulike «fraksjoner» av slaktet i takt med variasjonen i markedsbehovet? Kanskje skal ikke dette gjøres på alle slakt, men på en andel? Sannsynligvis må private slakterier/skjærebedrifter få noen oppdrag med å skjære ned, siden de tross alt sitter med over 60 prosent av skjærekapasiteten og sluttmarkedet i Norge.
En skulle tro at Landbruks- og matdepartementet, Landbruksdirektoratet og faglagene virkelig var opptatt av å holde bondens kostnader til markedsreguleringen så lave som mulig. Hvorfor har da ikke arbeidet med å se nærmere på denne problemstilling blitt sparket i gang for lengst? Er det for lett for politikere og byråkrater å la ting «fortsette som før» fordi de/vi ikke kjenner det på lommeboka? Faglagenes folk kjenner det på lommeboka; hvorfor er ikke det å fjerne unødvendige kostnader et godt bidrag til å øke bøndenes inntekter?
Noen og hver av oss kan vel i blant lene seg på visdomsordene til den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr: «Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen».
