De deler hus, men ikke hønsehus. Samboerparet Lene Hansen og Ole Christian Flesvik har 7500 høner hver. Hun produserer økologiske egg, han har konvensjonelle. Begge er leverandører til Toten Eggpakkeri.

Av Georg Mathisen

Samboerparet er spente på hvor mange som kommer til å bygge om og fortsette med høner og hvor mange av dem som fortsatt driver med bur, som kommer til å gi seg.

Overproduksjon

– Det er litt for lettvint å sette i gang, og det er fortsatt en del som bygger rundt omkring i landet, sier Ole Christian Flesvik. – Det er ikke billig å bygge nytt hønsehus i dag, så det er tydelig at noen ser på lengre sikt, sier Lene Hansen.

De har fulgt med på hvordan KLF har diskutert endringer for å få stoppet etableringene, nå som det er overproduksjon. Noe må gjøres slik at det fortsatt blir økonomi for de produsentene som allerede er etablerte, mener de og nevner blant annet differensiert omsetningsavgift for nye produsenter og dem som allerede er etablert. – Utfordringen i dag er at det er for lett å etablere seg, siden Nortura har mottaksplikt, sier de.

Toten Eggpakkeri

Selv leverer de til Toten Eggpakkeri. Siden eggpakkeriet begynte, har det økt fra sju til 15 produsenter. Det er blitt mange hønsehus på Toten etter hvert, men Toten Eggpakkeri selger de eggene som blir produsert.

– For oss som er produsenter, er det fint at det er noen andre rundt her. Det er noen å utveksle kunnskap med og et miljø der flere er flinke på høner. Det er bra å ha flere å kunne spille på, og hvis du er ny, er det et fint miljø å komme inn i, roser de.

Produsentparet på Toten kombinerer eggproduksjon med arbeid både på og borte fra gården. Ole Christian Flesvik driver gård med såkornproduksjon og erter. Ved siden av arbeider han med teknisk kundeservice hos redskapsprodusenten Tokvam. Lene Hansen er til daglig laboratorieleder på næringsmiddelbedriften Hoff, og hun har bier på hobbybasis.

Unngår smitte

I hønsehusene har de hver sine avløsere. For å være sikre på å unngå smitte lar de være å gå i hverandres fotspor. Bokstavelig talt.

– I økologisk produksjon er det blitt en del flere regler å følge for å beholde Debio-godkjenningen, og det er blitt mer oppfølging fra både Debio og Mattilsynet. Smittevern er kjempeviktig, sier Lene Hansen.

Hun fastslår at det er mulig å tjene bedre på økologisk enn på konvensjonelt. Fôret, huset og hønene koster mer, det er mer jobb – men også bedre betalt hvis produksjonen går bra.

Handler lokalt

For økoprodusenten er det kort vei til alt. Det er blitt oppdrett av økologisk livkylling i Kolbu, ikke mange kilometerne unna. Det er nesten så hønene kunne gå fra oppaleren til hønsehuset. Økologisk fôr kommer fra Felleskjøpet på Lena.

Ole Christian Flesvik får kyllingene fra samme leverandør, men fra Stavanger. – De følger bra opp, og det har mye å si. Vi gir mye penger for disse hønene, og det er viktig at de holder tiden ut og helst vel så det, sier han.

De er fornøyde med resultatene med Dekalb. Ole Christian Flesvik begynte produksjonen sin med Lohmann og var fornøyd med den rasen, også. – Vi ser at Dekalb kanskje har litt lavere eggvekt, men de står bedre i produksjon, sier han. Han får fôret fra Strand Brænderi i Moelv. Eggene skal til Coop, og da er fôr fra Strand en del av avtalen.

Stabilt fôr

Lene Hansen har merket hvor viktig det er at hønene får fôr med stabil kvalitet. Etter en støveksplosjon og brann hos Felleskjøpet på Lena for to år siden fikk de økologiske produsentene dispensasjon og måtte bruke konvensjonelt fôr en kort periode.

– Overgangen gikk greit den ene veien, men hønene var ikke så fornøyde da de skulle bytte fôr en gang til i løpet av en kort periode. Hønene fikk en liten dropp i fôropptaket, noe som igjen påvirket verpeprosenten. Det er dessverre vanskeligere å lage et godt og optimalt økologisk fôr sammenlignet med konvensjonelt, fordi det er andre regler for hva som er tillatt av ingredienser. Det viktigste for hønene er å ha et fôr med stabil kvalitet hele tiden, sier hun.

Dyrere

Nå som både strøm, høner og fôr er blitt mye dyrere, må de passe på hvor mye hjelp de leier med seg. De prioriterer å bruke sin egen fritid når hønene skal ut og det skal vaskes og nytt innsett skal på plass.

– Skal du ha andre til å ta den biten, går det med mange timer, og det er kostbart. Dessuten har du da kontroll på huset mellom innsettene, slår de to fast.

Begge har flere år igjen til femtiårsmerket, og generasjonsskiftet er langt unna. Men med to sønner på 13 og 16 er de bevisste på at de skaper noe som også kan bli levebrød for neste generasjon. – Det gir noe ekstra å prøve å gi dem et ålreit yrke hvis de liker det og har ønske om å ta over, sier Lene Hansen.