– Det verste er å hente de siste dyrene på en gård som har vært i drift i generasjoner.

Av Georg Mathisen

Linn Caroline Wiggen kombinerer fjøsstellet med fire barn fra to til tolv. Mannen Marius Wiggen kombinerer hold av ammekyr med dyrebilkjøring for Røros Slakteri. Nå håper de to på flere unge kolleger. Akkurat nå er de to driftige bøndene godt i gang med å krysse inn tyngre raser i besetningen sin. – Vi har god erfaring med alle krysningene, sier de to.

Tomt i åtte år

I 2015 overtok de gården Jamtvollen på nordsiden av Aursunden. Den hadde stått tom i åtte år. De begynte med melk og gikk over på ammeku etter tre år.

– Det var stefaren min som drev her til å begynne med, sier Marius, som har bodd på gården i over 30 år. – Så avviklet moren min og han produksjonen i 2007.

Da dagens drivere satte i gang, måtte de renovere fjøset og kjøpe inn besetning og maskiner. – Da vi gikk over på ammeku i 2018, bygde vi om gammelfjøset til ungdyr og okser, mens vi hadde ammeku på utegang. Sånn drev vi til og med i fjor, så bygde vi om siloen til kufjøs og bygde på med 90 kvadratmeter liggebåser, forteller han. – Vi kjøper inn en del oksekalver eller kjøttfekvigekalver attåt og fôrer opp.

Alltid Røros Slakteri

Dyrene kom gjennom Røros Slakteri helt fra begynnelsen. – Vi har bestandig levert dit. Slik var det da jeg var liten, også. Årets høydepunkt var å sitte på med dyrebilen da vi flyttet på fellesseter! sier Marius Wiggen.

Nå kjører han dyrebilen selv. – Da vi startet opp, hadde vi samme sjåføren som da jeg var liten gutt. Så tok jeg over den rollen etter at jeg sluttet med melk i 2017. Jeg begynte litt på slakteriet i tillegg året etter, og nå er jeg også produsentkontakt, forteller han.

Den jobben deler han med en kollega, og dermed er det mulig å være fleksibel når gårdsdriften krever det. – Vi var bestemt på å drive begge to, og begge to arbeider i fjøset. Linn tar mye fjøsstell når jeg er borte. Så har vi fire unger og ingen kårfolk, sier han.

Færre produsenter

Det begynner å tynnes ut med melke- og kjøttprodusenter i Røros kommune. – Jeg tror det har falt under 30 hentepunkt på melk. Så er det noen med sau og noen med ammeku. Men rundt Aursunden er et av de områdene det er litt drift. Vi er ti bønder på nordsiden av sjøen, sier Marius Wiggen.

– Men det er ikke mange unge, understreker Linn Caroline Wiggen. – På andre siden er det et par som er like gamle som oss. Du er avhengig av å ha noen flere som forstår hva det innebærer å ha dyr og små unger, sier hun.

Marius Wiggen var leder i Rørosbygdenes bondelag et par år. Da så han at gjennomsnittsalderen på en bonde i Røros kommune var 58 år. Nå er det et generasjonsskifte, men det tømmes også en del fjøs hvert år.

– Å hente siste lasset, når siste dyret går ut fjøsdøra. Gjerne etter flere hundre år. Det er det verste med den jobben jeg har: Å se flere generasjoner som står og feller sine modige tårer, beskriver han.

Han omtaler Røros som lokalmathovedstaden. Derfor er det ekstra synd at utviklingen på gårdsdriften går i den retningen. – Men det er forståelig, sier Linn Caroline Wiggen.

De ser hvordan miljøet er et helt annet der hvor det er mange gårder i drift. Det gjør mye med motivasjonen. Nord-Østerdal er en av de største jordbruksregionene i Norge, og det er stor forskjell på miljøet bare de få kilometrene fra Os til Røros.

Rett opp i lia

I vår hadde de 32 kalvinger. Etter kalving passerer de 100 dyr. – Vi slipper cirka 60–70 på utmark. Da slipper vi dem bare rett oppi lia med Nofence på alle kyrne og kvigene. Nofence er en revolusjon. Det er avgjørende for at vi skulle drive i hvert fall med ammekyr, sier Linn Caroline.

På nordsiden av beiteområdene sine har de et sørsamisk reinbeiteområde. Det har vært beitekonflikter i området, men ekteparet Wiggen mener det er viktig å samarbeide med reindriftsnæringen og se hverandres utfordringer. Sambeiting går fint med både sau og rein.

På beitet, som strekker seg fra 700 til 900 meter over havet, går dyrene i tre måneder. Hvor lenge isen ligger på Aursunden nordøst for Røros, har mye å si for hvor tidlig våren kommer, og den kommer gjerne et par uker etter Røros.

– Vi prøver to slåtter på en del av det vi har, men andreslåtten blir aldri helt fullmoden, sier Linn Caroline Wiggen. De to har 450 mål å slå. Rålendt jord som tåler en del tørke.

Gråfe

Da de begynte, satset de på gråfe: Tiroler Grauvieh.

– De er kjempemessige beitedyr som egner seg bra oppi her. Godt lynne, fine og spesielle å se på, og bra med melk til kalven, sier Marius.

De senere årene har de begynt å krysse inn tyngre raser for å få opp kjøttvekta. – Det er kiloene du skal leve av, som han sier det.

Nå er de på andre året med Blond d’Aqui-taine. – Vi har kjøpt inn et par renrasede kviger, og vi har brukt blond-okse på andre året. Det virker som kalvingen er lettere, sier de to.

– Vi har prøvd å krysse gråfe med Angus og Charolais, og vi har god erfaring med alle krysningene. De har vært veldig fine alle sammen, slår Linn Caroline Wiggen fast.

– Rasekombinasjoner fungerer fordi det er positivt ting i begge raser. Vi kommer til å bruke mer blond, men fortsette å ha de beste grå-ene, sier Marius Wiggen.