Han etterlyser sunn fornuft og kritiserer regelverket som gjør at produsentene må kassere slakteklare griser. Cato Taalesen tar vare på håndverket som bygdeslakter.

Av Georg Mathisen

– Han måtte kassere en dyr i fjor fordi han ikke visste om at det var en slakter her, sier Taalesen. Bygdeslakteren snakker om en svineprodusent på Hedmarken som hadde to griser i sykebinge. Den ene med et lite brokk, den andre med en hofteskavank.

Må kastes

– Det var veterinæren som tipset ham om meg, forteller Cato Taalesen (bildet). I 2022 startet han sitt eget firma, Taalesen Slakt & Kjøttforedling. I fjor høst snakket han til lokalavisen Ringsaker Blad om hvordan det kastes over 100 slakteklare griser på Nes og Helgøya fordi de ikke kan transporteres på grunn av brokk.

Det er der han etterlyser sunn fornuft slik at det blir enklere å slakte på gården. Nå vurderer Mattilsynet det som ikke er slaktet på et godkjent slakteri, som risikomat, sier han.

– Det har noe med erfaring å gjøre. Jeg er ikke veterinær, men jeg har sett mange tusen indre organer. Hvis jeg har slaktet over 100 gris på et år, er det ett tilfelle der jeg har sett noe jeg ikke visste hva var. Jeg vet forskjell på riktig og galt og jeg bruker sansene mine, sier Taalesen.

Lidenskap

I den daglige jobben gir han folk et bedre liv – i bijobben gir han dyr en bedre avslutning på livet. Taalesen arbeider med tilrettelagte tjenester for utviklingshemmede i Ringsaker kommune. Han har mange år bak seg på det som den gangen var HED-OPP og Nortura på Rudshøgda. Mest på skjæring, men også litt på slakting. Slakting på gårdene begynte han med for nesten 30 år siden.

Mange år med statisk arbeid gikk hardt ut over ryggen. Men lidenskapen for slakting og kjøttskjæring fikk ham til å begynne igjen.

– Mange spør hvorfor jeg orker å drive med det. Det er selvsagt litt penger, men aller mest lidenskap. Å sette på lyset her og dele én hjort, det er ikke lønnsomt. To er helt på grensen. Men du har ett liv, og da skal du gjøre det du har lyst til, smiler han.

Egenterapi

«Her», det er lokalene i Brumunddal. Etter noen arbeidsøkter med mennesker som trenger hjelp, blir det sosiale begeret litt for godt fylt. Da er det egenterapi å arbeide med kniven, uten annet selskap enn musikken i bakgrunnen.

Avliving, det er den delen han liker minst med jobben. Men det må gjøres. Han bruker ikke trynetau, han vil unngå at grisen hyler, og han konstaterer at når du skal avlive, da har du bare én sjanse til å gjøre det riktig.

I de ganske så nyleide lokalene sine skjærer han vilt i høst. – Jeg ble spurt om jeg tok vomskutt hjort. Jeg sa nei. De krever enda varmere vann for å drepe de bakteriene. Det er også sunn fornuft. Hygiene er viktig. Mister jeg kjøtt på gulvet, går det i søpla, sier han og beskriver i detalj hvordan han bytter og koker knivene sine for å være sikker på at de er rene.

Behov for bygdeslakter

Etter at han har snakket ferdig med Kjøtt & Eggprodusenten, skal han til en gård for å slakte en okse som har vært i slåsskamp og fått juling.

– Bonden spurte om jeg tok med oksen, men jeg har ikke lov til å ta den med hit. Så lurte han på om jeg har bil med kvern. Det er en fremtidsvisjon. En liten lastebil, sier han. Han håper at han kommer dit en dag, men han vil ikke låne penger til å investere.

– Jeg kommer igjen og skjærer ned. Pynter biffer og slike ting. Men han må kverne alt, forteller Taalesen.

Han har vært i Gausdal og slaktet gris, og han har reist helt til Telemark. Det er ikke tvil om at det trengs flere bygdeslaktere, mener han.

– Bonden i Gausdal skulle ha meg igjen neste år fordi det er så stille og fredelig i forhold til å jage dem inn på en henger og kjøre dem.

Han har gått pølsekurs og er godt fornøyd med pølsene han har laget, og han skulle gjerne hatt kurs i sylte og innmat. De strenge reglene gjør også sitt til at det er vanskelig å bevare innmaten, mener han.

For ordens skyld: Cato Taalesen er ikke ute etter å kritisere Mattilsynet. Derimot mener han at EU-reglene blir altfor rigide.