Mongolias åpne landskap er ideelle for beitedyr. Men produksjonen og eksporten hemmes av overbeiting og vanskelig transport til slakteriene.

Av Georg Mathisen

Over en million kvadratkilometer med gresskledte stepper og åser. En rik historie – og en kultur for å spise kjøtt. I Mongolia lever flere enn hver fjerde innbygger av husdyrholdet sitt. Kjøttforbruket pr. person ligger nært verdenstoppen, og landet eksporterer kjøtt for milliarder.

Ikke bare vil verden ha mongolsk kjøtt – fra sau, storfe, kamel, hest eller jak. Nei, behovet for klær slår også positivt ut for mongolske kjøttprodusenter. Etterspørselen etter kasjmirull har ført til at Mongolia har økt fra 19 til 29 millioner geiter på ti år.

70 millioner dyr

Totalt er det over 70 millioner husdyr i Mongolia – godt over 20 dyr pr. innbygger. Sau og geit utgjør storparten i antall hoder, men tradisjonelt handler mongolsk kultur om kjøtt fra «fem snuter». I tillegg til sau og geit er det hest, kamel og storfe – som også omfatter jak.

Av de fem snutene er jak i tilbakegang på steppene. For 30 år siden utgjorde jak 20 prosent av Mongolias storfe. Den dekket 40 prosent av landets behov for kjøtt og like stor andel av forbruket av melk og smør. Jak-ull brukes til klær, og dyrene tåler godt den iskalde, mongolske vinteren.

Men tørke og harde vintre flere ganger mellom 1999 og 2010 gjorde at jak-antallet sank med 70 prosent.

Vanskelig å få slaktet

I Mongolia har den gjennomsnittlige kjøttprodusenten mellom 100 og 200 dyr. Et av problemene de møter til daglig, er å få levert dyrene til slakting.

I store deler av landet er det nemlig vanskelig både å ringe og å kjøre bil. Mange har ikke telefondekning, slik at de ikke kan få avtalt levering og slaktedato. Derfor er de avhengige av å kjøre eller å gå med dyrene til slakteriet, bare for å bli møtt av at slaktekapasiteten allerede er fylt opp.

Det gjør at de ofte velger å selge dyrene billigere fremfor å gå hjem igjen med dem. De minste produsentene sliter også i de travleste periodene fordi transporten blir dyrere. Når de bare kan frakte noen få dyr av gangen, blir prisen per dyr høy.

Mellommenn

I en slik næring spiller mellommennene en viktig rolle. De sørger for kommunikasjon og transport mellom produsenter og slakterier. Noen kjøper dyr direkte fra faste produsenter, andre kjøper dem på markeder.

Etter at dyrene er slaktet, tar ofte de samme mellommennene med hele slakt eller stykningsdeler ut til markedene rundt i landet der det er langt mellom de moderne supermarkedene.

Mange av produsentene har også tatt opp lån eller kreditter gjennom mellommennene. Ifølge FNs organisasjon for handel og utvikling, Unctad, har næringen veldig varierende meninger om mellommennene: Noen ser på dem som grådige og mener at de utnytter produsentene. Men Unctadavviser den holdningen og mener at de er tjenesteytere som fyller et viktig hull i verdikjeden.

To av tre produsenter forteller at de bruker mellommenn fordi de ikke har mulighet selv til å frakte dyrene på slakteriet. Anslagene over hvor mye de tar seg betalt for den jobben, varierer fra ti øre til en krone kiloen.

Overbeiting

Det store problemet til mongolske kjøttprodusenter på sikt er for mange dyr på beiteområdene. 90 prosent av fôret i landet kommer fra beiting. Nå er beiteområdene i forfall. Over halvparten av beitene regnes som degraderte.

Unctadomtaler det som «allmenningens tragedie». Det vil si at beiteområdene er gratis å bruke, og det er ingen begrensninger på hvor mange dyr en enkelt produsent kan ha.

Beiteområdene i Mongolia dekker et område som er tre ganger større enn hele Norge. Landet er i praksis et stort beiteområde, som det norske FN-sambandet formulerer det.

Det internasjonale pengefondet, IMF, anbefaler en beiteavgift for å redusere flokkene til bærekraftige nivåer. Dessuten trengs det bedre produkter og mer satsing på kjøtt for dem som hittil har konsentrert seg om kasjmirull, ifølge IMF.

I 2019 var familieinntekten hos en gjennomsnittlig produsent 31 000 kroner. Prisen på hest, sau og storfe levert levende på slakteriet lå rundt 15 kroner kiloen, mens prisen på geit lå rundt 12 kroner.